Grunnmåten å stoppe på et vokalisert ord er ren Sukun (السُّكُون); man stopper aldri med full vokal. Rawm (الرَّوْم) og Ishmam (الإِشْمَام) er også tillatt under sine vilkår. Måtene å stoppe på er:
| Måte | Hvordan | Gjelder |
|---|---|---|
| Ren sukun | Fjern vokalen helt | Alle tre vokalene |
| Rawm | Uttal en del av vokalen (omtrent en tredjedel) med svak stemme som høres av en som står nær | Dammah og kasrah, ikke fathah |
| Ishmam | Rund leppene rett etter sukun som tegn på dammah, uten lyd | Bare dammah |
| Ibdal (الإِبْدَال) | Gjøre Tanwin med fathah om til Alif, og Ta' Marbutah om til en stum Ha' | Tanwin med fathah, og Ta' Marbutah |
Der Rawm og Ishmam ikke brukes
- Ta' Marbutah som man stopper på som Ha', som i ﴿ٱلۡجَنَّةَالْجَنَّةَ﴾ (Al-Baqarah 2:35).
- Flertalls-Mim, som i ﴿عَلَيۡهِمۡعَلَيْهِمْﵿ﴾ (Al-Fatihah 1:7) og ﴿عَلَيۡهِمُ ٱلذِّلَّةُعَلَيْهِمُ الذِّلَّةُ﴾ (Al-Baqarah 2:61).
- En midlertidig vokal, som i ﴿قُمِ ٱلَّيۡلَقُمِ الَّيْلَ﴾ (Al-Muzzammil 73:2) når man stopper på قم.
- En bokstav med fathah.
Å stoppe etter skriften
Stoppet følger Rasm 'Uthmani (الرَّسْم العُثْمَانِيّ): det som er skrevet, uttales ved stopp, og det som er utelatt, utelates. Slik stopper man på ﴿لَّٰكِنَّا۠لٰكِنَّا۠﴾ (Al-Kahf 18:38), ﴿ٱلظُّنُونَا۠الظُّنُوْنَا﴾ (Al-Ahzab 33:10), ﴿ٱلرَّسُولَا۠الرَّسُوْلَا﴾ (Al-Ahzab 33:66), ﴿ٱلسَّبِيلَا۠السَّبِيْلَا﴾ (Al-Ahzab 33:67) og ﴿إِنِّيٓ أَنَا۠اِنِّيْٓ اَنَا﴾ (Taha 20:12) med Alif, som faller bort ved sammenbinding. Ord der Ya er utelatt i skrift, stoppes uten Ya, som i ﴿يَسۡرِيَسْرِ﴾ (Al-Fajr 89:4). For Hafs er ﴿ءَاتَىٰنِۦَ ٱللَّهُاٰتٰىنِۦَ اللّٰهُ﴾ (An-Naml 27:36) unntatt: ved stopp er det to måter, med stum Ya eller uten.
I ﴿سَلَٰسِلَاْسَلٰسِلَا۠﴾ (Al-Insan 76:4) er det to måter ved stopp: med Alif eller med sukun. Det første ﴿قَوَارِيرَا۠قَوَارِيْرَا۠﴾ (Al-Insan 76:15) stoppes med Alif og det andre ﴿قَوَارِيرَاْقَوَارِيْرَا۠﴾ (Al-Insan 76:16) med sukun.